GoNorth 2022 - Dag 12, 25. oktober
Den siste seismiske mottakeren er funnet! Den kom om bord like før kl 11 på tirsdag. Det var avgjørende å finne alle, siden vi er avhengige av å få tak i dem for å laste ned informasjonen de inneholder. Med det er datainnsamlingen for den første og viktigste geofysiske undersøkelsen fullført.
ROV-en holder godt tak på den siste seismiske mottakeren på vei opp til overflaten.
Det var en utfordring å finne de to siste mottakerne, siden de ble sluppet fra overflaten og drev en del på vei ned (vanndybden er over 3500 meter i dette området). I tillegg til driften av selve mottakeren må vi ta hensyn til isdriften mens ROV-en er på vei ned. Når skipet står fast i is er det i konstant bevegelse på grunn av isdriften. På tirsdag var driften på rundt 0,5 knop, altså litt mindre enn 1 km i timen. Siden ROV-en bruker rundt en time på å nå bunnen må isdriften beregnes når man bestemmer hvor man skal starte dykket.
Isprøveanalysene starter
Vegard Hornnes (NTNU) og Evgenii Salganik (NTNU), som tok en tur på isen på mandag for å ta isprøver, begynte å analysere prøvene på tirsdag.
Evgenii Salganik (NTNU) måler isens tetthet. Først deler han opp iskjernen, så senker han en bit i parafin. Biten ligger på en liten plattform som er koblet til en vekt, og vekta måler hvor mye isen veier på plattformen når den ligger nedsenket i parafin. Basert på resultatet kan man beregne isbitens tetthet.
Data om istetthet ved forskjellige dybder er nyttig å ha når man for eksempel tar ismålinger fra satelitter, med lasere. For Evgenii og Vegard dreier det seg om å finne ut hvordan isen er ved forskjellige steder i Polhavet. Dette vil på sikt brukes for å lage en modell som vil beregne sannsynlighet for isfjell og havis i det sørvestlige Barentshavet.
Det er mange luftbobler i en iskjerneprøve.
Vegard Hornnes (NTNU) måler saltinnholdet i en smeltet isprøve. Så langt er prøvene litt saltere enn forventet, noe som tyder på at isen har tilbrakt sommeren i Polhavets kaldeste områder.
Evgenii Salganik (NTNU) strammer et blad på isprøvetakeren etter gårsdagens tur. Dette er enden av prøvetakeren som graver ned i isen. Prøvetakeren roterer, og bladene skjærer i isen. Inni røret ser vi mekanismen som hindrer at isprøven faller ut.
Nytt stopp med mye prøvetaking
Etter at den siste mottakeren var om bord satte skipet kurs sørover langs streken og stoppet i et område som er nesten helt isfri. Det ble tatt flere vannprøver for SINTEF, NORCE og Akvaplan-niva. Det vil også bli tatt nye havbunnprøver.
Et utstyr som vil bli brukt for første gang hittil på turen er UiTs gravity corer. Dette er et langt stålrør, hele seks meter langt, som blir presset ned i havbunnen og tar med seg en lang “gulrot” med sedimenter opp igjen. Fordi prøven er så lang, gir den mye spennende informasjon til geologene; om hvordan området ble slik som det er, og om prosessene som dannet det.
På det lange rørets utside blir det festet fem temperatursensorer. Disse vil fortelle oss hva temperaturen er på diverse nivåer i sedimentlaget. Dette kalles heat flow profiling, og gir oss mer informasjon om et områdes geologisk struktur.
Alexander Minakov (UiO) fester en temperatursensor på toktets gravity corer.
Veien videre
Et tokt som dette er resultatet av flere år med planlegging. I de siste månedene har planleggingen vært på høygir. Viktig er det å ha nok aktiviteter for å fylle kalenderen uansett forhold. Derfor er det om bord en god blanding av forskere som er interessert i is og forskere som er interessert i åpent hav.
Toktet har nå passert midtpunktet, og det må tas avgjørelser fremover om hva som havner i programmet og hva som faller ut. Målet er at alle skal gå hjem med noe av det de ønsket seg. Koordinering av forskjellige aktiviteter som kan foregå samtidig er også viktig. Været gjør prioriteringsjobben enda vanskeligere, et lavtrykk vil skape dårlige forhold fredag og lørdag.
Toktleder Jan Sverre Laberg (UiT), nestleder Tom Arne Rydningen (UiT) og biolog Sabine Cochrane (Akvaplan-niva) utveksler tanker om planen videre for toktet.
