GoNorth 2022 - Dag 10, 23. oktober

Siden begynnelsen av toktet har Sabine Cochrane (Akvaplan-niva) fått en god del biologisk materiale fra andre sine prøver. Hun er ikke eneste biolog på toktet; det er også Jon Hestetun (NORCE), men han er her for å se på sediment-DNA. Sabine er interessert i alt av småkryp i vannsøylen og i sedimentlagene.

Over en mer enn 30 års karriere i marinbiologi har hun samlet inn smådyr fra blant annet skotske- og norskekysten, rundt Svalbard, Barentshavet og Karahavet. Selv om disse dyrene i seg selv er interessante (og i høyeste grad vakre, sier hun) så brukes de til en rekke anvendte formål.

Denne sjøstjernen, som har latinsk navn Ctenodiscus crispatus, men som ellers er kjent som muddersjøstjerne, hadde gjemt seg i en seismisk mottaker som ble heiset opp natt til søndag.

Marine bunndyr fungerer på lignende måte som meitemark i hagene våre. De lever i de øverste sedimentlagene, og de graver enten opp og ned mens de leter etter beite, ellers så lager de rør som de spyler ut med jevne mellomrom for å fornye oksygen-nivåene. Noen kryper på havbunnen og beiter på det som ellers er å finne i de øverste sedimentlagene.

Dette er en flerbørstemark med latinsk navn Aglaophamus malmgreni. Den ble funnet på omtrent 200 meters vanndyp.

Dette er markens hode. Munnen er på undersiden, siden den spiser andre dyr som lever i sedimentene. Øynene er på toppen, slik at den kan unngå å bli spist.

Mikroskopbilde av markens såkalte svømmeføtter. De øyevippeaktige hårene hjelper marken å krype og svømme på havbunnen.

– I en prøve på 0,1 m2 av havbunnen kan vi finne mange hundre arter, noen ganger fordelt mellom tusenvis av individer, sier Cochrane.

Det som er vesentlig i for eksempel miljøovervåking eller annen tolkning av forholdene på havbunnen er at mange av artene er spesielt tilpasset enkelte levevilkår.

Noen arter er tilpasset arktisk vann, og noen er tilpasset atlantervann. I de siste tiårene har det vært mer og mer vann fra Atlanterhavet i Svalbardområdet.

Dyr som lever i havbunnen verken beveger seg eller formerer seg veldig fort. Av den grunn er de gode indikatorer for oss når vi prøver å forstå endringene som er i ferd med å skje.

Om ikke så lenge skal Sabine begynne å ta opp sine egne prøver. Det gleder hun seg masse til.

Den geofysiske operasjonen fortsetter

Mannskapet og geofysikk-teamet har brukt natten og hele dagen til å spore opp seismiske mottakere. Det er totalt 26 av dem som har blitt lagt ned på havbunnen, på 19 forskjellige “stasjoner”. Henteoperasjonen har gått smidig så langt, men kan bli noe mer komplisert fremover på grunn av sjøis.

Tom Arne Rydningen (UiT) senker et apparat i vannet som sender et signal til en seismisk mottaker om at det er nå på tide å komme opp til overflaten igjen. En kjemisk reaksjon skaper en gass som gjør at mottakeren kommer opp i en hastighet på én meter per sekund. Ved 3000 meters vanndyp går det altså 50 minutter før mottakeren når overflaten, etter at signalet er sendt.

Andreas Wolden (Havforskningsinstituttet) tar imot en seismisk mottaker som nettopp har kommet tilbake til overflaten.

En seismisk mottaker heises opp fra isen. Når man teller stasjonene fra den sørligste til den nordligste (fra 1 til 19) er denne stasjon nr 14. Det er den første der det var is på overflaten. Siden mottakeren flyter opp av seg selv, uten å styre retning, kan den lett havne under et isflak og være veldig vanskelig å finne. Den sender et radiosignal for å gi beskjed hvor den er, men denne utløses kun etter at mottakeren har nådd overflaten.

Mottakerne som er på stasjon 15 til 18 er de mest utfordrende. Disse har blitt sluppet fra overflaten da det var enten ingen eller lite sjøis, og de har sunket til bunnen selv. Siden havbunnen er 3000 meter ned, rekker mottakerne å drifte en god del før de treffer bunnen. Dermed vet ikke vi nøyaktig hvor de befinner seg. Dette gjør henting med ROVen (den fjernstyrte ubåten som er med på reisen) utfordrende. Heldigvis er ROV-en utstyrt med en sonar, som burde hjelpe en del på letingen. I skrivende stund har én av disse mottakerne som er under is blitt hentet (på stasjon 15).

Den aller siste mottakeren, på stasjon 19, ble plassert på havbunnen med ROVen. Dermed vet vi nøyaktig hvor den befinner seg, og å hente den opp burde ikke være noe problem.

Kort tid etter at de er heiset opp blir mottakerne koblet slik at dataene de inneholder kan lastes opp på en PC. Her kobler Orlando Martinez Bautista (UiT) en mottaker for en slik overføring.

Franck Andersen (UiB) åpner opp en seismisk mottaker før han kobler den til en PC (bak ham på bildet) for dataoverføring.

Mottakerne er utstyrt med en klokke, men siden denne kan avvike litt fra GPS-klokken, må dataene prosesseres før de blir analysert. Det er nemlig veldig viktig for analysen at tidspunktene for skudd (fra luftkanonen) og opptak av lydbølgen fra skuddet (fra mottakeren) er helt nøyaktige. Etter at denne prosesseringen er ferdig, allerede om et par dager, kan vi forvente foreløpige resultater.