GoNorth 2024 - Dag 21, 18. september

Kronprins Haakon har ankommet toktets siste stasjon, vest for Svalbard. Her skal det hentes opp enda flere kjerner.

Dag Inge Blindheim (NORCE) holder orden på kjernene, i kjølekonteineren som skal transportere dem til fastlandet.

Jakten på Atlanterhavsvannet

I går nevnte vi hvordan det varme Atlanterhavsvannet som strømmer nordover vest for Svalbard, deler seg når det møter Yermak-platået. Målet vårt tidlig i morges var å ta et øyeblikksbilde av den største grenen av denne strømmen: Atlanterhavsvannet som dreier østover inn i Polhavet.

Når man ser på et kart, virker det som om havene er geografisk avgrenset. Men for oseanografer overlapper havene. I Polhavet ligger det øverste laget nær isen, noe som gjør det kaldt og mindre salt. Lenger ned finner man varmere og saltere Atlanterhavsvann. Enda lengre ned ligger et annet lag med svært kaldt, tett og relativt salt vann.

For å ta denne målingen brukte vi en CTD (som står for Conductivity, Temperature, Depth – ledningsevne, temperatur og dybde). Vi målte saltholdighet og temperatur gjennom hele vannsøylen ved ni punkter langs en linje som krysset det innstrømmende Atlanterhavsvannet. På enkelte stasjoner ble det også tatt sedimentkjerner.

CTD-en på vei til bunnen.

Ifølge co-toktleder Bjørg Risebrobakken (NORCE), kan disse dataene føre til et kult prosjekt for en forsker, der man danner seg et bilde av hvor Atlanterhavsvannet befinner seg i dag langs denne linjen. Videre kan sedimentkjernene brukes til å undersøke hvor Atlanterhavsvannet har vært i fortiden. Dette gjøres ved å bruke såkalte proxies – sporstoffer som gjør det mulig å observere noe indirekte (som en havstrøm som ikke lengre er der).