GoNorth 2022 - Dag 6, 19. oktober

Det er ikke lurt å gå på ski fra Svalbard til Nordpolen

Etter at den siste seismiske mottakeren ble satt ut tirsdag kveld, begynte skipet å bevege seg nordover igjen gjennom isen. Dundringen og ristingen er litt spesiell for de som ikke har vært på en isbryter før, det føles som torden som kommer nedenfra, kombinert med jordskjelv, med roligere perioder innimellom.

Etter to og en halv time ble det plutselig stilt. Lavtrykket som herjer over området gjør at vi ikke kan starte “skytingen”, som geofysikerne kaller det; altså det å bruke luftkanon til å sende lydbølger mot havbunnen. Dermed parkerte skipet for natta. Og det har vært helt stille siden.

Eller; når man ser ut vinduet virker det som skipet er helt i ro. Men i realiteten beveger det seg konstant. Isen som skipet er omringet av drifter nemlig sørover. I de tolv timene etter at skipet stoppet propellene beveget det seg 5,3 nautiske mil sørover, det vil si nesten 10 kilometer.

En skiløper som hadde prøvd å nå Nordpolen fra Svalbard, og dratt bak seg en tung pulk, hadde altså beveget seg 10 kilometer i feil retning mens hen lå i teltet og sov. Nei. Det er ikke lurt å gå på ski fra Svalbard til Nordpolen.

Derfor valgte Audun Tholfsen å kjøre andre veien, fra Nordpolen og sørover, da han gjennomførte reisen med en venn for cirka 10 år siden. Da tok de to både fly og helikopter til Nordpolen, og dro med seg hver sin kajakk på vei ned. Den siste biten når man nærmer seg Svalbard er nemlig isfri. Audun jobber på UNIS, Universitetssenteret på Svalbard, og var den som ga sikkerhetsopplæring til tokt-deltakerne som skal jobbe på isen.

Kronprins Haakon står helt stille i isen.

Akkurat nå er det bare bittelitt åpent vann, rett bak skipet.

Dynamisk posisjonering

Noen ganger krever enkelte operasjoner at skipet står helt i ro. Det er tilfelle når en seismisk mottaker settes ut, for eksempel. Når skipet er i åpent vann benytter den da noe som heter dynamisk posisjonering.

I korte trekk er dynamisk posisjonering et system som gjør det enkelt for skipet å motvirke strømmen og vinden slik at det holder seg på et visst punkt. Når skipet først når punktet der det skal stå i ro, snur kapteinen det slik at baugen peker mot vinden. Etter det stopper han bevegelsene som går på tvers av skipet. Når skipet er stabil på denne aksen stopper kapteinen bevegelsene langs langsideaksen av skipet. Kronprins Haakon er utstyrt med to asimut propeller, som kan snu i hvilken som helst retning, og to sidepropeller fremst i skipet som kan motvirke sidebevegelsene. Det er nok med kun én asimut propell og én sidepropell for å holde skipet i ro.

Kapteinen Karl Robert Røttingen forteller at dynamisk posisjonering gjør jobben mye lettere når arbeid skal gjøres på et spesifikt punkt. Andre skip som ikke har dynamisk posisjonering må beregne driften, og plassere skipet oppstrøms slik at den beveger seg mot riktig punkt. Dette fungerer, men endringer i vindretning eller strømmen gjør denne metoden mindre nøyaktig enn dynamisk posisjonering.

Dynamisk posisjonering gjør oss litt latere, og det gjøre forskerne litt mer kravstore. Det har skjedd før at vi har blitt bedt om å flytte oss noen meter for at skipets posisjon ikke var helt nøyaktig da en prøve ble tatt. Men da gjør vi bare det, sier kapteinen med et smil.

I tillegg til å kunne holde skipet helt stille finnes det systemer om bord som gjør at ting som heises ned i vannet ikke beveger seg opp og ned på grunn av bølgene. Skipet er utstyrt med heave kompensering som får signal fra en MRU (Motion Reference Unit). Dette er et akselerometer som registrerer skipets bevegelser, og som kan da nøyaktig beregne hvordan vinsjene skal kompensere den opp og ned bevegelsen.

Når skipet er i isen vil ikke dynamisk posisjonering fungere på samme måte, fordi kreftene isen påfører skipet er for store til å kunne motvirkes like enkelt. Da er løsningen å stille skipet med baugen mot driftretningen. Alternativt kan man stille skipet et stykke lengre opp, i motsatt retning av driften, og vente til den passerer riktig punkt etter hvert. Dette bruker å fungere, men er ikke helt nøyaktig da isen plutselig kan skifte retning. Dette er metoden som ble brukt for å sette ned den siste seismiske mottakeren tirsdag kveld.

En tur på isen

På grunn av været var forventningen at onsdagen kom til å bli toktets roligste dag hittil. Men plutselig, kort tid etter klokken 9, begynte toktleder Jan Sverre Laberg (UiT) å samle troppene. Det var nemlig en mulighet for at forskerne kunne ta en tur ut på isen.

Detaljene av turen på isen diskuteres på et møte ledet av toktleder Jan Sverre Laberg (UiT).

Det er ikke bare bare å planlegge en slik tur. Det er helt avgjørende å ha bra nok sikt slik at mannskapet på broa klarer å se forskerne, og ikke minst slik at isbjørnvaktene kan se etter bjørn. Det ble innkalt til møte, og detaljene begynte å falle på plass. To skift med to personer skulle være på utkikk etter bjørn, fra broa. På isen skulle en bevæpnet isbjørnvakt stå klar, og bytte med en annen med jevne mellomrom. Planen var at seks personer skulle være på isen samtidig. Men en teknisk feil med en kran gjorde at oppdraget måtte planlegges uten tilgang til en gangbro mellom skipet og isen. Det ble planlagt å heise ned forskerne i en kurv. Det er kun plass til tre i kurven, og det er ikke mulig å flytte folk i to omganger siden de som er på isen alltid må ha en rask fluktvei i tilfelle det kommer en bjørn.

Mannskapet forteller at de har sett tilfeller der bjørn kom overraskende nærme folk. En gang kom det en bjørn mellom to grupper. Uansett hvor flink man er til å følge med kan man bli overrasket. Derfor insisterer kapteinen på at vi venter til bedre sikt før vi går ut på isen.

Snø og vind gjorde at sikten aldri ble bedre. Turen på isen får vente.

Det har snødd siden tirsdag kveld.

Planen fremover

Værmeldingen ser bedre ut fremover. Tidlig på torsdag setter vi kursen nordover for å nå toppen av T1, det er det forskerne kaller rekka med seismiske mottakere som vi har plassert på havbunnen på mandag og tirsdag. Vi skal være 35 kilometer nord for den første mottakeren i rekka før vi begynner å sende lydbølger mot havbunnen med luftkanon. Derfra fortsetter vi sørover.

Per Trinhammer (GEUS) kalibrerer utstyret i datamottakskontaineren som skal registrere viktig informasjon når de seismiske undersøkelsene er i gang. Tidspunktet når luftkanonen avfyrer sin lydbølge må registreres helt nøyaktig for at dataene skal kunne stoles på.