GoNorth 2024 - Dag 4, 1. september

I går ble det tatt to sedimentkjerneprøver med en gravity corer, som gjør det mulig å ta kjerner som er hele 6 meter lange. Kjerneprøvetakeren er tungt loddet, noe som gjør at den trenger ned i havbunnen helt av seg selv.

Bildet viser en kjernefanger, som er en komponent i en gravity corer. På bildet ser vi den fra innsiden. Kjernefangerens funksjon er å sikre at sedimentkjernen holdes på plass inne i røret etter prøvetaking.

Kjernefangeren er montert på enden av gravity coreren og forhindrer at sedimentkjernen faller ut når prøven tas opp fra havbunnen.

Gravity coreren er klargjort og på vei ned til havbunnen.

Coreren er tilbake på dekk og Stig Monsen (UiB) jobber for å få kjernen ut fra prøvetakeren, med hjelp av Frank Jakobsen (UiT), til venstre. Selve kjernen er inne i plastrøret som vises på bildet.

Amandine Tisserand (NORCE) splitter en seksjon av plastrøret på langs, med en multikutter.

Prøven har blitt delt i to og Jasmin Schönenberger (NGU) gjør den klar til neste steg, som er å måle oksygeninnhold på flere punkter langs hele kjernen. Deretter vil det bli tatt mindre prøver som skal analyseres for DNA. Til slutt vil mange sprøyter festes langs hele kjernen – som vist i går – for å suge ut porevann som skal analyseres. Porevann er vann som er fanget i sedimentene. Med alle disse analysene håper UiB forsker Steffen Jørgensen (og hans stipendiat Hannah Rose Babel, som er om bord) å finne ut mer om de mikroorganismene som lever i havbunnsedimentene.

Varmestrømmåling

I natt ble toktets første varmestrømmåling gjennomført. Meningen med varmestrømmålinger er å finne ut hvor mye varme som strømmer fra jordens indre og opp til havbunnen. Dette er det svært lite data om i Polhavet, noe som gjør hver ny måling ekstra verdifull for geofysikere.

UiTs varmestrømmåler er 6 meter lang og er utstyrt med en temperatursensor hver 25. centimeter. Den øverste delen (som er nederst på dette bildet) inneholder både batteri og datainnsamler. Sensorene måler temperaturen veldig nøyaktig. Måleren kan også sende ut varmesignaler, kalt varmestrømpulser, for å måle hvor godt sedimentet leder varme. Med den informasjonen kan forskere bedre forstå geologiske prosesser under havbunnen.

Varmestrømmåleren er tilbake om bord og Bjørn Runar Olsen har overført dataene til sin PC.

Magnetometer

Alle som har brukt kompass vet at jorden har et magnetfelt, men det som kanskje er mindre kjent, er at dette feltet har små variasjoner som kan måles med et magnetometer. Disse målingene kan gi verdifull innsikt i hva som ligger under havbunnen, som mineralforekomster, geologiske strukturer og spor etter tidligere tektoniske bevegelser.

Med på turen har vi et magnetometer av «fisk»-typen, som slepes bak skipet. Det har finner som sørger for at det holder en stabil dybde uten å synke for dypt. I dag ble magnetometeret testet i vannet for første gang denne turen. Forsøket gikk bra og dataene strømmet inn på instrumentrommet. Systemet er dermed klar til å brukes senere under reisen.

Magnetometer-«fisken» heises opp om bord igjen.

Neste stasjon snart

Kronprins Haakon ankommer neste stasjon hvert øyeblikk, på skråningen av Grønlandssokkelen. Her starter vi som vanlig med temperatur- og salinitetsmålinger gjennom hele vannsøylen. Så blir det tatt kjerneprøver med både multicorer og med gravity core (to ganger med sistnevnte). Selv om prøvene er like som på forrige stasjon, er hensikten helt annerledes. Noen forskere vil bruke eldgammelt DNA fra sedimenter som en ledetråd til hvordan isforholdene på overflaten var i fortiden. Andre forsøker å lære mer om hvordan Polhavet var de to siste gangene det var isfritt. Disse to periodene fant sted for rundt 115 000 år siden og rundt 400 000 år siden.